Ian Charleson

Det er etter første verdenskrig. Britene Harold Abrahams og Eric Liddell er begge naturlig begavede, raske sprintere, men de nærmer seg løpingen og hvordan den passer inn i deres respektive liv på forskjellig måte. Sønnen av en litauisk-jøde, Harold, som lever et noe privilegert liv som student i Cambridge, bruker å være den raskeste til å overvinne det han oppfatter som hindringene han møter i livet som jøde, til tross for det privilegiet. For å sitere et gammelt ordtak, blir han ofte invitert til trauet, men får ikke lov til å drikke. Hans løpetalent gir ham respekt fra klassekameratene, spesielt lagkameratene på løpeholdet, og til en viss grad også skolens administrasjon, så lenge han opprettholder det de anser som passende gentleman-oppførsel – noe som ikke alltid er tilfelle etter deres mening. Født i Kina som sønn av kristne misjonærer, er Eric, en skotte, en from medlem av den skotske kirke som til slutt ønsker å vende tilbake til det misjonsarbeidet. Han ser løping som en vinn-vinn-situasjon: at ryktet for å være rask gir ham en ekstra mulighet til å spre Guds ord, samtidig som han ser farten sin som en gave fra Gud, og han ønsker å løpe for å ære Gud og den gaven. Dette synet sitter ikke godt med søsteren hans, Jennie Liddell, som ser løpingen hans som noe som bare tar tid fra hans arbeid for Gud. Harold og Erics liv krysser hverandre i nasjonale løp, men det er 100-meteren under OL i Paris i 1924 som de to mennene og deres tilhengere mest ser fram til. Bortsett fra at amerikanerne Charles Paddock og Jackson Scholz er favoritter i øvelsen, kan det etterlengtede oppgjøret mellom Harold og Eric bli ytterligere overskygget av andre problemer, spesielt ettersom det berører Erics kristne tro.